Hamlet.

Spørsmålet er – å vere eller ikkje: om det gjer meir storsinna å tåle, ein ustyrleg skjebnes kast og pilregn, enn å ta til våpen mot eitt hav av sorger, og slokke dei i trass? Å sove, dø – meir er det ikkje; sei at søvnen slokkar kvar hjartesorg og tusen ristingar som kroppen arvar – ja et endelikt vel verdt å drømme om; å sove, dø. Å sove kanskje drømme. Det er haken; for dødens drømmer følgjer dødens søvn når vi har snodd oss ut av livets skinn, og derfor stoppar vi. Vi tenkjer over og får eit langt liv i elendighet.
For kven kan tåle verdens pryl og spott, tyrannar si trykk og arrogant forakt, en kjærleik som hånes, rettsleg sommel, betente embetsmenn og alle spark som avskum langer ut mot den som tiar, viss regnskapet kan slettes, gjeres opp med ei sløv dolk? Kven gadd å bære lasten, å slite livet ut med pust og pes viss ikkje angst for noe etter døden, eit ukjent land som ingen reisande kan vende heim frå, lamslo vilja vår, og gjorde at vi veljar dagens nød og ikkje flyktar til den ukjente?
Bevisstheita gjer alle til kujoner; og dermed vil den resolutte glød lett bleikne under tankens gustne skinn, og verksemdheit som har kraft og meining vil bøye av og miste kravet på å kallas handling. – Rolig nå, min vakre og herlege Ofelia. –Husk å be for alle mine synder.